Når drømmer knuses


Det er bare 14 måneder siden jeg fikk en ME-diagnose levert i fanget. En diagnose jeg skulle ønske jeg aldri fikk. En diagnose ingen fortjener. Dette er ikke bare en sykdom, det er en tyv. Den stjeler livet mitt, den stjeler gleden min. Sykdommen min utfordrer meg på alle mulige måter. Jeg er dårligere enn noen gang. Jeg trenger hjelp, en hjelp jeg ikke får. Jeg famler i mørket, i håp om at jeg vil finne en hånd som strekker seg etter meg og hjelper meg. 

Dessverre er ikke livet sånn. Det er litt over en måned til jeg fyller 18år. Jeg bor alene, alene i hovedstaden. Jeg går på skole. Mamma og pappa gjør alt de kan for meg. Men de kan ikke flytte fjell for meg. Alt de kan gjøre er å stå sammen med meg i kampen. En kamp jeg tviler på jeg vil vinne. Kampen er lang, den er vanskelig og jeg møter flere nederlag enn seiere. 

Jeg er ikke 18 enda. Allerede føler jeg at jeg har levd nok for hele livet mitt. Hver dag er en kamp. Fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg må kjempe med min egen mentale helse, og jeg må kjempe med min fysiske helse. På toppen av det her må jeg kjempe med de offentlige. De offentlige som skal hjelpe meg, som ikke hjelper meg. Å bli satt alene i den situasjonen her er tungt og vanskelig. Jeg kjemper for noe jeg trodde var unødvendig å kjempe for. Jeg kjemper for å få en livskvalitet. Noe så enkelt som livskvalitet. 

Jeg gråter og kjemper meg gjennom skoleåret. Jeg går knapt på skolen. Jeg har 62 dager og rundt 70-80 timer fravær fra skolestart. Til tross for at jeg presser kroppen min til det ytterste. Jeg ligger for det meste i sengen. Dag ut, dag inn. Jeg orker ingenting. Kroppen min er ferdig. Psyken min er ferdig. Jeg står midt i en kamp jeg vil vinne. Dette er dessverre en kamp som knekker meg sammen. VG2 skal fullføres på et år. Men hvordan skal jeg klare det? Jeg får ikke jobbe og tjene egne penger. 2500kr kommer inn på konto hver måned. NAV er ikke interessert i å ha ansvaret for meg. PPT vil heller ikke ha ansvaret. Vi søkte om at jeg kunne få ta et par fag nettbasert via Notodden mens jeg går på Sonans. Det var heller ikke aktuelt. 

Alle løsningene jeg finner for og ikke droppe ut blir avslått. Jeg drives ut av skolen. Jeg dyttes og omtrent kastes ut. Skal jeg klare det skal jeg klare det selv. Det er ikke snakk om å få hjelp. Jeg er uheldig nok til å stå med en ME-diagnose. Jeg klarer ikke dette alene. Tanken om å fullføre vg2 og deretter droppe ut frister. Det frister mer og mer å gi opp. Hvert møte ender opp med frustrasjon. Det er på tide med en endring. 

Se meg i øynene.


 

ME, Myalgisk encefalopati, for meg er det en demon. "Det er bare å stå opp", "Kom igjen, skjerp deg", "Du bare tuller", "Du er da ikke sliten, du har ikke gjort noe hele uken", "Det er bare å reise seg, det er psykisk". Vell, ingen av disse vil hjelpe meg. Hadde jeg klart å stå opp, hadde jeg klart å fungere, selvfølgelig hadde jeg gjort det. Selvfølgelig hadde jeg gått på skolen hver dag og fortsatt drevet med ridning. Vell, alle som tror at ME kun er psykisk, dere tar så grundig feil. Velkommen til mitt liv som ME-pasient.

Jeg er 17år, om et halvt år fyller jeg 18. Det har snart gått et år siden jeg fikk et ark i hånden. På arket sto det "ME". For et år siden trodde jeg at det kom til å gå helt fint. Jeg klarte jo å gå på skolen 50%. Vell, jeg var naiv. Jeg trodde sykdommen ville forsvinne hvis jeg tenkte positivt nok. For hvor ofte hadde ikke jeg fått høre at det bare var psykisk? Vell, jeg får fortsatt høre det. 

Jeg har en fortid, jeg har arr som forteller en historie. Det er ikke sjeldent leger avviser meg og sier at jeg burde gå til psykolog. Forrige helg tok en lege og slo til skikkelig ved å se meg i øynene og si "hva sier psykologen din til det her?". Det satt ei 17år gammel jente foran han, som var på Ahus for andre dag på rad. Symptomene var de samme. Skjelvinger i venstre side. På vei inn denne lørdags kvelden hadde jeg i tillegg begynt å rulle med øynene i bilen og jeg husker ikke hele bilturen innover. Mens jeg satt der, helt alene, begynte jeg å miste evnen til å oppfatte ting. Skjelvingene dukket også opp på høyre side. Kjæresten min dukket opp etter hvert, og da han prøvde å få hjelp, var det lite hjelp å få. Til slutt kom noen, etter 10-20min. Da klarte jeg ikke å åpne øynene eller snakke. Dette er bare psykisk. Det er ikke noe galt med meg. 

Vell, du tar så feil. Den jenta du mente var psykisk syk, er den jenta som glir igjennom samtale på samtale med psykiaterne på Ahus. Ikke fordi jeg er flink til å skjule hvordan jeg har det, men fordi jeg har det fint. Jeg har det bra med meg selv. Jeg har venner og et liv. Problemet mitt er ME-diagnosen. Problemet mitt er alt ME'en gjør med meg. Du ser ei jente med en fortid med selvskading. Det er ingenting leger kan gjøre for meg, annet enn å gjøre meg frisk fra ME'en. Dessverre er saken slik at det ikke finnes en medisin for det. Jeg må leve med anfallene, det er rett og slett en reaksjon på for mye adrenalin i kroppen. 

Men ikke se på meg som psykisk syk og tro det at en eller annen hendelse har gitt meg disse anfallene. Jeg gir dere ærlige svar når dere spør meg. Jeg skjuler ingenting. Når jeg ser en lege i øynene og sier at det ikke er psykisk, da forventer jeg å bli trodd. Dere lever ikke det livet jeg lever. Dere går ikke igjennom all den smerten det er å ha ME. Jeg møter veggen oftere enn jeg vil. Jeg klarer knapt å gå på skolen uten å kaste opp. Jeg er utslitt, men jeg kjemper likevell. Jeg prøver med hver eneste lille celle i kroppen. Jeg har en kampvilje. Jeg går snart inn i mitt tredje år med motgang. Jeg hadde et år med depresjon, og har nå gått snart et år med ME. Til neste år starter mitt tredje år. Mitt tredje år som en fighter. 

Jeg gir ikke opp så lett. Så og se på meg og si at det er psykisk, er som å si at en med alzheimers bare er dum. De som kjenner meg vil si at jeg er sta, kanskje for sta for mitt eget beste. Det er dager jeg vil gi opp og ikke orker å kjempe mer, men alle har disse dagene. Jeg lever med en sykdom som påvirker meg på alle mulige måter. Den påvirker forholdet jeg har til mennesker, til meg selv og til omgivelsene. Noen dager takler jeg knapt å ta en buss eller trikk, fordi lyder skriker i øret på meg. Noen dager får jeg lyst til å gå bort til mennesker og si at jeg ikke bryr meg et sekund om deres små hverdagslige problemer, som de så gjerne skriker utover toget. Andre dager vil jeg gå og klemme alle jeg kjenner og si at de inspirer meg. Jeg vil bli frisk, det er ikke noe annet jeg vil. Men hva hjelper det, når kroppen kjemper i mot? Se meg inn i øynene og si det til meg en gang til. Si til meg at jeg er psykisk syk. 

Jeg er bare 17år. Jeg bor alene, jeg går store deler av skoleåret hjemme. Jeg klarer ikke å møte opp på skolen fordi jeg er sliten, men jeg prøver mitt beste. Jeg tar igjen fag hjemme og jobber hardt. Jeg prøver å leve et normalt liv. Jeg har en sykdom som knekker kroppen min sammen, men den tar ikke viljestyrken min. Så vær så snill, se meg inn i øynene en gang til. Se lenge etter, trolig vil du se at jeg faktisk brenner for å bli frisk. Det finnes ikke svakhet i øynene mine. Jeg gir ikke opp. Jeg møter mange nederlag på veien, ja, men du vil aldri kunne se i øynene mine at jeg viker. Jeg vil aldri vike for ME, for ME får ikke ta over livet mitt. Sykdommen får ikke knekke meg, for jeg er så mye sterkere enn det. 

"It should be impossible for me to get back up. But it's not. You see, I will try 100 times to get up. And if I fail 100 times, if I fail and I give up, do you think that I'm ever gonna get up? No. If I fail, i'll try again, and again, and again." 

Du kjære skolesystem.


Jeg har opplevd skolesystemet på mange måter. Jeg har kranglet, grått og slitt meg gjennom. Men, jeg er heldig. Jeg er heldig som har en mor og en far som stiller opp, står på sitt og som får igjennom sine meninger, og får ting gjort. Jeg er heldig som gjennom hele min oppvekst har hatt sterke foreldre. 

Skolesystemet har for meg, vært okei. Det var kjempefint, til jeg møtte utfordringer. Til jeg måtte ha hjelp, og opplevde klassemiljøet som utfordrende. Jeg krevde endring hele 9.klasse, men ingenting skjedde. I starten av 10. var det nok. Etter høstferien sa vi at nå bytter vi skole. Vi ble da, enkelt og greit satt på egen bakke, fikk beskjed om at vi måtte snakke med oppvekstsjefen i kommunen, og fikse byttet selv. Heldigvis for meg, har mamma tett sammarbeid med oppvekstsjefen via sin jobb, og har dermed et litt tettere forhold med personen. Rektoren på skolen ombestemte seg, og byttet ble gjort for oss. Kun fordi mamma plutselig fortalte rektoren at hun var ofte i møte med oppvekstsjefen, og det kunne vi lett fikse selv. Allerede her møtte jeg skolesystemets svarte sider. Hva hadde skjedd hvis ikke jeg hadde hatt sterke foreldre? 




Skolesystemet er fryktelig vanskelig å komme seg gjennom. Det er vanskelig å fullføre et år. På den nye skolen møtte jeg mye forståelse. Jeg møtte lærere og elever som hjalp meg gjennom tunge perioder. Jeg hadde den verste perioden i livet mitt mens jeg gikk på den nye skolen, men de var der. Jeg var en liten drittunge. Jeg dyttet de litt vekk, jeg var redd for å støtte meg for mye. Gjennom årene hadde jeg fått en god del medfart, og det var mange sider jeg var redd for å vise, men jeg hadde alltid venner der. Det var alltid venner som støttet meg. Lærerne var fantastiske, de støttet meg, de hjalp meg, og det å gå ut av 10ende og vite at jeg ikke bare hadde fullført, men at jeg faktisk hadde klart å ha framføringer, jeg hadde fullført eksamen, jeg hadde fått på plass det psykiske og gjort så mye mer enn det jeg noen gang hadde gjort, det løftet meg. Jeg så nok en gang en ny side av skolesystemet. En ny side, en positiv side. Det var tungt på den nye skolen, ja. Jeg slet mye der og, men det var angst. Jeg var redd. Redd for press, redd for mennsker og redd for å virke unormal. I min klasse gikk det flere som slet, og jeg fant en trygghet i det. Jeg fant en trygghet i å vite at det var flere som hadde det tungt. Jeg klarte å konkurrere aktivt med min fantastiske ponni, ved siden av skolen. Alt var egentlig fint. Jeg hadde energi. 

Jeg var sterk, og klar for videregående. Jeg var glad, smilte og kunne egentlig ikke hatt det noe særlig bedre. Sommeren hadde gått kjempebra, og livet smilte. Jeg taklet fortiden min, arrene var glemt, og jeg var egentlig bare klar for å starte et nytt liv. Klar for å være meg. Klar for å gå på videregående, stikke inn til Oslo, være med kjæresten min og feste der. Klar for å leve det livet jeg ville. Være fri, klar for å gjøre det bra på skolen. Jeg var så klar. Planene var lagt. Jeg gledet meg så sykt. Det her skulle være året mitt. Jeg skulle få oppleve fester på vestkanten. Jeg skulle få oppleve så mye mer det året her.
Den første skoledagen kom, og jeg stortrivdes. Jeg kjente ingen. Ingen visste hvem jeg var. Jeg var den lille hestejenta. Jeg fant ei venninne, og vi hang sammen. Hver dag, hver time, hvert friminutt. Første revyfesten kom, men den ble droppet. Andre revyfesten kom, men da lå hjemme med forskjølelse. Den forskjølelsen, den tok knekken på meg. Siden den dagen, har livet mitt vært preget av sykdom. Det startet uskyldig. Jeg slet med influensafølelse, men det utviklet seg til svimmelhetsfølelse, hodepinen jeg hadde slitt med i over et år, forverret seg. Jeg gikk nok en gang til fastlegen min, for 5-6 gang dette året. 




Ingenting var galt, sa han. Det hadde han sagt i 8 måneder. I 8 måneder hadde jeg fått den samme beskjeden. "Jernmangel, spenningshodepine." Okei, tenkte jeg. Jeg reiste på ferie i høstferien, og helsa ble dårligere. Jeg opplevde kraftige migreneanfall, og mandagen etter hadde vi time hos privat lege. Nok en gang var jeg heldig. Vi hadde penger til å betale for privat lege. Jeg hadde foreldre som trodde på plagene mine, og ikke trodde at det bare var for å slippe unna skole. Dette ble ikke bare en legetime, dette ble en MR, som mamma også betalte for, for at vi skulle finne ut hva det var. Denne ene MRen førte til en ny legetime dagen etter, videre ble det en ny MR, og uka ble avsluttet med sykehusinnleggelse. Jeg fikk beskjed om at det var vanlig migrene, og fikk medisiner. Greit nok, jeg brukte de, og tok vell 4 eller 5 doser den uka. jeg slet mye med migrene, og opplevde lite virkning av medisinen. Uka etter smalt det; Jeg hadde vært stressa hele kvelden, og plutselig ble hele kroppen slapp. Det var som om hjernen koblet seg ut fra resten av kroppen. Jeg var helt klar, men jeg klarte ikke å få noen beskjeder ut. Jeg hørte hva alle sa, men øynene var lukket, det kom ikke en lyd ut av munnen og jeg klarte ikke å bevege en finger. Det eneste jeg klarte var å gråte. Det gikk fire-fem timer før jeg klarte å snakke. 

Det var da utredningen startet. Det var da Ahus virkelig tok tak i meg. De forsto at det her var ikke bare en vanlig migrene. Jeg var inne på akkurat samme sykehus en uke før. Jeg var inne i tre dager. Det var masse undersøkelser, blodprøver og samtaler før jeg slapp ut, nok en gang. Denne gangen hadde jeg en diagnose jeg trodde på. Det var ikke klassisk migrene, noe jeg har ment lenge. Klassisk migrene utarter seg på mange måter, men jeg fikk til slutt en annen mulig diagnose; Basilaris migrene med ødem på hjernen.

Jeg trodde jeg kom til å få forståelse. Jeg hadde blitt sendt inn til Ahus med ambulanse. Jeg var syk, jeg er syk. Det er ingen som vet når jeg vil bli frisk. Jeg trenger tilrettelegging. Jeg trenger forståelse. Kjære skolesystem, hvor får jeg det? Du kjære skolesystem, hvordan skal jeg komme meg gjennom 1.klasse? Jeg har anfall så og si daglig, Jeg kan ha anfall flere ganger daglig, og jeg reagerer på all form for stress. Kjære skolesystem, jeg trenger en endring.  Se meg, som et enkeltmenneske.

Everything will be alright


Nå er det på tide med en liten oppdatering. Det er ingen tvil om at ting har vært tøft i det siste, og jeg var positiv nok til å tro at det skulle snu seg og bli bedre, vell, som vanlig tar jeg feil.

Jeg prøvde så hardt og endelig gå 100% på skolen igjen, jeg prøvde mitt aller beste å henge med de andre, ta igjen prøver og jobbe med alle fagene som de andre. Jeg gråt så mange tårer den uka. Jeg slet med å sove, fordi jeg var så stressa. Det var enten 2 timer søvn, eller 13 timer. Jeg gråt meg gjennom skoleoppgaver, og satt til langt på natt. Jeg var sur, irritert og kunne ha kastet både bøker, Mac og mobil i både gulvet og veggen flere ganger. Det tok meg nøyaktig 4 dager å møte på veggen igjen. Jeg følte meg i helt fantastisk form i helgen, og gledet meg til å kjøre på med fulle dager forrige uke, og tenkte "endelig! Endelig er jeg frisk og klar for å kjøre fulle dager sammen med de andre." Det gikk fire dager, også knakk kroppen.

Jeg har så mye hodepine, jeg er så svimmel og kvalm at alt er en pine. Jeg får ikke inn noe informasjon, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av senga lenger. Som om ikke det var nok, har jeg hatt masse feber i helgen, og i går var jeg hos legen. Jeg fikk beskjed om å bare gå 50% på skolen igjen, som er et gedigent nederlag. Denne gangen var det ikke snakk om en uke, denne gangen er det til hun sier at jeg er i form til å gå lenger. Nå styrer hun det, og det vil si at det blir 50% på meg en stund. Som om migrenen ikke er nok, har jeg også noe luftveisinfeksjon, så sliter med hoste og feber. 

Klokken er halv fem, om 30 min skal jeg opp. Jeg har ikke sovet et sekund det siste døgnet, ikke kommer jeg til å gjøre det heller. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. 

"Well, I never saw it coming, i should have started running" 


Men, en ting vet jeg. Uansett hvor tøffe dagene blir, uansett hvor lange nettene blir, vil jeg alltid komme igjennom det. Jeg har gjort det før, og da klarer jeg det nå. Uansett hvor mye dritt verden gir meg, finnes det ingenting som kan slå meg helt ned. Jeg har lovt meg selv og alltid komme meg ut av ting, og det skal jeg klare denne gangen også, om det så krever 50% skole resten av 1.klasse. 

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------Nå skal jeg komme i gang med bloggingen igjen, så nå vil det komme litt flere oppdateringer fra meg. Kommer hjem i 13-tiden de fleste dager nå, og da er det fortsatt lyst, heldigvis! Skal se om jeg får kjøpt selvutløserkontroll til kamera snart, så jeg alt blir litt lettere. 

Everything is different now


Hei!

Idag var jeg på skolen, stjerne til meg! Min kjære kom med te til meg før jeg sto opp, og det hjalp virkelig. Noen ganger er det helt greit at Henrik står opp før meg, selv om det alltid er veldig trist hver gang han drar. 

Hadde bare matte i dag, og det var ekstremt tungt og frustrerende. Ikke fordi det vi gikk igjennom var så tungt faglig, men fordi uansett hvor mye jeg ville, samarbeidet ikke formen. Jeg hadde det kjempekoselig med verdens hyggeligste venninne, som virkelig gjør alt mye lettere! Tror ingen forstår helt hvor godt det er å vite at uansett om jeg har vært borte fra skolen en uke, møter hun meg med et stort smil, en god klem og samtalen flyter som bare det. Vi har hengt sammen siden andre dagen på vgs, og da mener jeg hver dag, hvert eneste friminutt, hver eneste time. 

Men, nok sutring. Fikk bekreftelsen fra legen på Ahus, og han hadde skrevet en flott bekreftelse på mine problemer, og jenner det blir helt greit å levere den på skolen. Lærerene har hatt veldig god forståelse for det, så satser på at jeg klarer å fullføre 1.klasse på et år, og ikke må ta det på to. Eller, for å endre på det, jeg skal klare første på et år. 

Q: Hva skal dere gjøre resten av kvelden? :) 

Jeg er stolt.


Jeg er stolt. For første gang siden høstferien har jeg klart å være på skolen en hel dag. For dere høres det kanskje helt tåpelig ut, men for meg er det en stor seier. Jeg har slitt mye med at jeg har vært syk, både psykisk og fysisk. Det har krevd mye krefter, og det har vært mye mer fristende og bare være hjemme. Det føltes bedre og ikke presse meg eller trigge.

Men, for første gang på akkurat en måned har jeg fullført min fulle dag. Jeg droppet framføringen i dag, men det var fordi jeg også ville at hun jeg hadde kommet på gruppe med, skulle få et bedre utgangspunkt. Hun ble flyttet sammen med en annen gruppe, og jeg fikk jobbe med noe annet. Jeg ville ikke slite meg ut med framføring, og ha dårlig samvittighet i samme slengen, fordi jeg ikke presterte optimalt. 

Det her er en så stor seier for meg. Jeg er utslitt, men jeg klarte det. Det høres helt dumt ut, men jeg klarte det. Jeg kom på skolen, jeg var selvsikker og jeg klarte å konsentrere meg de timene jeg var der. Jeg gikk 13, da var jeg ferdig med det jeg skulle gjøre og fikk gå. 

I morgen er det fagdag i norsk, så jeg regner med at jeg skal slappe av og samle opp litt energi, før jeg setter meg ned og forbereder meg masse til det. Et par mailer er sendt, så føler meg egentlig ganske avslappet og fornøyd. 

Et litt rotete innlegg, men trengte bare å legge ut litt tanker. Jeg er så fornøyd med meg selv, noe jeg ikke har vært på kjempelenge!

Jeg gikk med skjørt (med strømpebuske selvfølgelig, er jo kaldt...), noe som er en utfordring for meg med tanke på arr, men tenkte ikke noe over det og reagerte ikke på blikk. Det var en så deilig og avslappende følelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er en del av meg jeg gjemmer mye av, og det er deilig å kunne slippe den litt og kjenne at jeg er komfortabel med det. 

Jeg har blitt testet så mye det siste året, og alikevell har jeg kommet meg igjennom det på en eller annen måte. Fra mobbing, skolebytte, suicidale tanker og selvskading, til en jente som trives med livet, sluttet med selvskading og med en bedre sosialt liv. Fra en jente som knapt orker å reise seg, uten forklaring, til ei som har forklaring på det, og som orker å pushe seg. 

Tusen takk for at jeg får gå igjennom alt, og bli sterkere. 

Hvis det er noen som leser bloggen, som går igjennom noe, jeg er her. Send meg en mld, eller kontakt meg på mail, veronicabjortomt@live.no. Jeg svarer, og vil hjelpe. 

Noen ord må bare skrives ned


Dette er et oppgjør med tankene mine. Et oppgjør med fortiden min. Dette er et oppgjør med alle som har brutt meg ned. Dette er en hyllest til de som har støttet meg, og fått meg på rett spor igjen. Dette er ord rett fra hjertet. 


Jeg kan ikke beskrive hvor død jeg føler meg. Hver kroppsdel nekter å bevege seg, og bare tanken på alle skoleoppgavene jeg har, gir meg lyst til å kaste alt i veggen. Hvordan skal jeg forklare den følelsen jeg sitter med nå? Den følelsen av maktløshet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker det her. Hvor lenge jeg orker denne maktløsheten og all frustrasjonen. "Hva er galt med deg?" Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva som feiler meg, annet enn at jeg har ødem i hjernen. That's all I know. Det er ikke kreft eller svulst, da det ikke finnes noe særlig massetetthet. Rikshospitalet vil følge med på utviklingen, men det er ikke noe mer å få gjort. 

Når kjente jeg denne maktløsheten sist? Jo, for nesten nøyaktig et år siden. Great, livet mitt kan ikke være bra et år en gang. I fjor var det mobbing og skolebytte, i år er det hjernen. Hvorfor ikke gjøre det ordentlig for en andre gang... I 2009 var det kyssesyken som utviklet seg til ITP, og vips så lå 7 år gamle Veronica på Rikshospitalet med altfor få blodplater i kroppen, og beskjed om å være utrolig forsiktig med alt. 

Jeg er så lei av motgang. Jeg kommer meg ut av et lite hull, og vips så var det ned i det neste. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene det her. Jeg vet ikke hva jeg har gjort som gjør at alt går i mot meg. Denne så godt kjente maktesløsheten. Alle de svarte veggene i det jeg for hundrede gang møter på veggen. Alle de kjente tankene om at jeg ikke er bra nok, ikke pen nok, og hvert fall ikke fin nok. 


Hva gjør man når nettene blir lange? Når du er så sliten, men kroppen ikke vil sove? Jeg vet ikke, jeg husker ikke. Før sov jeg 3 timer hver natt, med flaks. Jeg døgnet ofte, og følte at alt var svart.

Fortid, du kjære fortid. Du innhenter meg hele tiden. Hvorfor kan jeg ikke få litt fred? Hvorfor kan jeg ikke få litt fred fra alle de gamle minnene? De minste ting får minnene til å strømme på, og maktesløsheten til å stige. Fortiden min, det fører ikke noe godt med at du kommer tilbake hele tiden. Det føles ut som om jeg kjemper gamle kamper om og om igjen. For dette er den Veronicaen jeg prøver å glemme. Den delen av meg jeg helst vil fortrenge. Jeg vil aldri kunne glemme fortiden min, den er merket på kroppen min for alltid. Du kjære, mørke fortid. Kan du forsvinne, så jeg slipper å høre på deg? 

Hvem skulle tro at lille Veronica skulle knekke? Jenta som fikk det hun ønsket seg, hun som fikk satse på det hun elsket mest, og hun som alltid fikk gode karakterer. Vell, hun knakk. Jenta som bare fikk 5 og 6, klarte ikke mer. Jenta som hadde prøvd så godt hun kunne å leve opp til alle forventninger, ble redd. Jeg ble redd for alt. Karakterer, press, mennesker og meg selv. Mine dypeste tanker kom fram, og jeg sa hadet til alt det kjente. Matinntaket ble dårligere og dårligere, og jeg trente mer og mer. For å gjøre en lang historie kort, jeg smalt i veggen. Det sa pang, og jeg klarte ingenting. Hele siste halvåret av 2013 var et helvete for meg. Jeg kuttet kontakt med så og si alle der jeg bor, fordi jeg ikke visste hvem som var mine ekte venner. De jeg trodde var venner, snudde seg mot meg. Hva betyr gamle vennskap, når jeg byttet skole og opplevde å bli alene? Hva betyr alt som ble sagt, når det bare var dråpen? Da jeg var klar til å dø, tenkte jeg ikke på hva som ble sagt. Det er lagt bak meg, det er ikke det som plaget meg lenger. Det var det konstante mørke, den konstante utslittheten og stemmen som sa "du fortjener å dø". Stemmene i hodet mitt som fortalte meg hvorfor. Hvor mange ganger jeg har ønsket å dø, aner jeg ikke, men jeg har prøvd. Det er trist å innrømme det, men det er sannheten. 

Tårene renner. Det vil de fortsette å gjøre. Arrene er der for alltid, samme med alle sårene i sjelen. Tiden leger ikke sår, tiden får de til å gro, men de vil aldri forsvinne helt. Arrene må jeg godta, jeg må godta at jeg alltid vil ha en del av meg som viser at jeg har hatt det tøft. Jeg må godta at en periode i livet mitt var tøff. 


Men, alt blir bedre. Tusen takk, kjære fortid. Tusen takk for at du lærte meg å snakke. Du lærte meg å stå opp for meg selv, og kjempe for mine meninger. Du lærte meg å vokse, på så mange måter. Jeg har lært meg å sette pris på alle de gledesøyeblikkene jeg får oppleve. For, hvert lille øyeblikk med glede er dyrebart. Vært lille glimt av håp. Hvert lille smil jeg får, hver lille klem jeg får, betyr så mye mer enn noen vil kunne forstå. "Hei, hvordan går det med deg?" lyser opp hele dagen min. Noe så enkelt som det. Tusen takk, kjære fortid. Du lærte meg å elske igjen, på en mye dypere måte enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. 

Tusen takk, kjære fortid. Du har gjort meg til en fighter. Du har gjort meg til en person som ikke gir opp. Jeg er så takknemlig for alt du har lært meg, for jeg vet at jeg vil kunne ta med meg alt videre i livet. For, etter dette året, har jeg lært så mye om meg selv. Jeg har fått en mye større selvinnsikt, jeg har blitt tøffere og mer trygg på meg selv i forskjellige situasjoner. Det gikk fra å knapt gå ut av huset, til å vente på kjæresten min på skolen hans. For meg, var det skummelt. Jeg har blitt dømt for alt jeg gjør, nå sitter jeg på vestkanten av Oslo, og føler meg avslappet. En situasjon jeg aldri ville ha taklet før. Tusen takk, fortiden min. Du har gjort meg til et nytt menneske. 

Jeg er ikke fortapt lenger. Jeg har bare tatt en lenger vei. Jeg har latt fortiden innhente meg, for at jeg skal få se hvor langt jeg har kommet. Jeg har fått et nytt dykk ned i min fortid ,og innsett hvor langt jeg har gått. Hvor mye jeg har kjempet. Jeg skal ikke la meg knekke. Jeg skal ikke la et lite ødem i hjernen ødelegge all framdriften min. Jeg skal ikke la et helseNorge som ikke hører på meg, knekke meg. Jeg skal ikke la gamle følelser komme til å ødelegge. Jeg er sterk. Jeg er en fighter.

"Give me scars, give me pain. Then they will say to me, there goes a fighter."


Tusen takk til alle de fantastiske menneskene som fikk meg opp igjen. Mine foreldre, min psykolog på BUP, mine psykologer via MOT, min fantastiske kjæreste og veninner. Dere er de beste.


Let's start with forever


25.02.2009-22.08.2014

Min fantastiske ponni. I 5,5 år var vi et team. I 5,5 år bygde vi oss opp sammen. Du var 6 år, jeg var 9, begge to like urutinerte og smålig redde. Jeg redd for å falle av, du var redd for menn. Reisen vår var fantastisk, og vi opplevde så utrolig mye. "Veronica Bjørtomt og Interna 2". Jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne høre det på konkurransebaner, forstatt lese det på startlister og fortsatt se oss høyt oppe på resultatlistene mens vi gjorde det vi elsket over alt, nemlig feltritt. 

Sesongen 2013 var sesongen vår. Vi gikk tilbake til feltritt, og la sjela vår i det. Inn på satsningsgruppa i feltritt, på treninger med landslaget, og ut i terrenget og vise alle sammen. Det var ingen tvil, her hørte vi hjemme. I løpet av en sesong klatret vi fra å være urutinerte, til å starte stevne i Sverige, med ekstremt vanskelig bane som vi fullførte feilfritt uten å blunke, NM-debut med en fantastisk 4.plass, flere seiere på NM-nivå og vinner av Free Jump Cup 2013, en cup som gikk over hele sesongen. Vi slo alle, og vant overlegent. Jeg har aldri vært stoltere. Min fantastiske lille ponni, som jeg selv hadde lært så utrolig mye, var blant Norges beste feltrittsponnier! 

2014 var dessverre en elendig sesong. Slutten av 2013 var preget av skader og sykdom hos meg, og vi fikk ikke en optimal forberedelse. Alikevell gjorde du jobben din, og du var flink. Så fikk du låsning, mens du gjorde ditt aller beste. Da du var i gang igjen, fikk jeg kneproblemer. I starten av august sa vi stopp, og la deg ut tilsalgs. Du skulle uansett selges i år, og når kroppen ikke funker hos meg, ville jeg selge deg og la deg få et bedre hjem, der du kunne bli brukt som du alltid elsker. 

Vi fikk respons med en gang, fra Sverige. Det var godt å vite at noen ville ha deg, men vondt å vite at det var svensker. Vi holdt jevn kontakt med dem, og etter tre uker kom de og prøvde deg. Det var full match, og dagen etter var avtalen klar. Min elskede ponni skulle bli svensk. 21.august sa jeg hade, jeg klarte ikke å være der mens du dro. Jeg sa hade i ro og fred, sammen med min kjære. Jeg satt på ryggen din for siste gang, og bare strøk deg på halsen. Fortalte deg hvor mye du har hjulpet meg og hvor mye du betydde for meg. Jeg lå på ryggen din, og la armene rundt den vakre, sterke halsen din mens tårene mine trillet.

Du var drømmeponnien min, du var en once in a lifetime. Du var den ponnien man bare får oppleve en gang. Jeg kan ikke beskrive hvor mye du betyr for meg, fordi ingen vil forstå. Det er umulig å forklare hva en ponni kan gjøre, hva et dyr kan gjøre generelt. Du fikk meg gjennom alle tunge stunder, og når ting var tunge i livet mitt, gikk jeg til deg, og du presterte under meg. Dag ut og dag inn, du viste meg hvorfor jeg gjorde det her. Du viste meg dag ut og dag inn hvor mye du ville det her. 



Jeg har vært frustrert på deg. Vi har hatt dårlige treninger og dårlige dager. Vi har hatt dårlige stevner der jeg har vært sikker på at hele sesongen var over. Men, i alle de tunge stundene har det vært håp. Du har alltid vært positiv, uansett. Jeg har hele tiden måtte endre ridestil, og du har hele tiden utviklet deg. Den ponnien jeg fikk for 5 år siden, kunne aldri sammenlignes med den ponnien jeg solgte. Du var så sikker på slutten. Jeg husker så godt stevnet i Karlstad i fjor. Vi reiste til det store utland, og visste ikke hva som møtte oss. Klart, jeg hadde hørt rykter om at Sverige var tøffere, men tøft hadde jeg aldri i min villeste fantasti forestilt meg. Vi hadde hatt en god sesong, men å møte lange, gedigne oxere, og en terrengbane som skremtet vettet ut av meg og hun jeg red med, hadde jeg aldri trodd vi skulle klare. Jeg husker jeg gikk den terrengbanen første gang, og følte jeg så på vegger. Hindrene føltes så store ut i forhold til lille Norge. Hvert hinder var skummelt. Hvert hinder var en ny, stor utfordring for oss. Jeg var nervøs, for å si det mildt. Men, etter at vi karret oss over de tre første hindrene, løsnet det. Du ble dødssikker på det du skulle gjøre. Alle de vanskelige hindrene ble lette. Jeg følte meg så sikker, og du var så trygg og god. Vi seilte i mål feilfrie! Jeg ble så glad, verdens fineste ponni.

Det har vært ganger jeg har grått av glede, fordi du har vært så fantastisk. Vi har galoppert alene på tur, i bare grima. jeg har følt meg fullstendig trygg, og bare latt tankene forsvinne. Det å kjenne de fantastiske musklene dine, det er verdens beste følelse. De gangene du stakk avgårde med meg i terrenget, fordi du var så glad. Det å kjenne hver eneste lille nerve i kroppen din, kjenne hvor mye du vil det.

Husker på andre stevnet i år, jeg var livredd for en smal trommelting. Det var det eneste hinderet jeg trodde kunne skape problemer. Sammen med landslagstreneren la jeg en god plan, og den følelsen jeg red med var god. Jeg siktet meg inn, akkurat som jeg skulle, og det sa klikk. Du fulgte meg, og vi fløy over den som ingen problemer. Du viste nok en gang at når det virkelig gjelder, da presterer du. 

Min kjære, nydelige ponni. Du lærte meg at det er okei å feile. Du lærte meg at ingen er perfekte. Du lærte meg hvor mye litt innsats kan gjøre. Du forbedret deg så mye mens du var hos meg. Jeg forbedret meg enda mer. Tusen takk for de 5 mest fantastiske årene i mitt liv. 


Nå er du svensk, og allerede gjør du en fantastisk jobb med din nye rytter! Du har et hjerte av gull, min kjære ponni.

 




Hva skal jeg gjøre?


Hei!
I dag dro jeg på skolen, og ble bare mer og mer singel etter hvert som minuttene gikk. Presset meg gjennom naturfagsprøven, som jeg fikk utrolig nok 4- på. Jeg er utrolig fornøyd med det, med tanke på hvilke form jeg var, og er i! Dro ned på legesenteret og tok nok en gang flere blodprøver, for å sjekke hva problemet er... Skal pakke litt nå, og i mrg drar jeg til fantastiske Tromsø! 

A dog is the only thing on earth



that loves you more than he loves himself.

Les mer i arkivet » Mars 2016 » November 2015 » Desember 2014


Hei! Jeg er ei 16 år gammel jente fra Hurdal. Blogger for det meste om hverdagen, kampen mot ME og en mulig basilaris migrene.

For kontakt:
veronicabjortomt@live.no







hits