Nr drmmer knuses


Det er bare 14 mneder siden jeg fikk en ME-diagnose levert i fanget. En diagnose jeg skulle nske jeg aldri fikk. En diagnose ingen fortjener. Dette er ikke bare en sykdom, det er en tyv. Den stjeler livet mitt, den stjeler gleden min. Sykdommen min utfordrer meg p alle mulige mter. Jeg er drligere enn noen gang. Jeg trenger hjelp, en hjelp jeg ikke fr. Jeg famler i mrket, i hp om at jeg vil finne en hnd som strekker seg etter meg og hjelper meg. 

Dessverre er ikke livet snn. Det er litt over en mned til jeg fyller 18r. Jeg bor alene, alene i hovedstaden. Jeg gr p skole. Mamma og pappa gjr alt de kan for meg. Men de kan ikke flytte fjell for meg. Alt de kan gjre er st sammen med meg i kampen. En kamp jeg tviler p jeg vil vinne. Kampen er lang, den er vanskelig og jeg mter flere nederlag enn seiere. 

Jeg er ikke 18 enda. Allerede fler jeg at jeg har levd nok for hele livet mitt. Hver dag er en kamp. Fra jeg str opp til jeg legger meg. Jeg m kjempe med min egen mentale helse, og jeg m kjempe med min fysiske helse. P toppen av det her m jeg kjempe med de offentlige. De offentlige som skal hjelpe meg, som ikke hjelper meg. bli satt alene i den situasjonen her er tungt og vanskelig. Jeg kjemper for noe jeg trodde var undvendig kjempe for. Jeg kjemper for f en livskvalitet. Noe s enkelt som livskvalitet. 

Jeg grter og kjemper meg gjennom skoleret. Jeg gr knapt p skolen. Jeg har 62 dager og rundt 70-80 timer fravr fra skolestart. Til tross for at jeg presser kroppen min til det ytterste. Jeg ligger for det meste i sengen. Dag ut, dag inn. Jeg orker ingenting. Kroppen min er ferdig. Psyken min er ferdig. Jeg str midt i en kamp jeg vil vinne. Dette er dessverre en kamp som knekker meg sammen. VG2 skal fullfres p et r. Men hvordan skal jeg klare det? Jeg fr ikke jobbe og tjene egne penger. 2500kr kommer inn p konto hver mned. NAV er ikke interessert i ha ansvaret for meg. PPT vil heller ikke ha ansvaret. Vi skte om at jeg kunne f ta et par fag nettbasert via Notodden mens jeg gr p Sonans. Det var heller ikke aktuelt. 

Alle lsningene jeg finner for og ikke droppe ut blir avsltt. Jeg drives ut av skolen. Jeg dyttes og omtrent kastes ut. Skal jeg klare det skal jeg klare det selv. Det er ikke snakk om f hjelp. Jeg er uheldig nok til st med en ME-diagnose. Jeg klarer ikke dette alene. Tanken om fullfre vg2 og deretter droppe ut frister. Det frister mer og mer gi opp. Hvert mte ender opp med frustrasjon. Det er p tide med en endring. 

Se meg i ynene.


ME,Myalgisk encefalopati, for meg er det en demon. "Det er bare st opp", "Kom igjen, skjerp deg", "Du bare tuller", "Du er da ikke sliten, du har ikke gjort noe hele uken", "Det er bare reise seg, det er psykisk". Vell, ingen av disse vil hjelpe meg. Hadde jeg klart st opp, hadde jeg klart fungere, selvflgelig hadde jeg gjort det. Selvflgelig hadde jeg gtt p skolen hver dag og fortsatt drevet med ridning. Vell, alle som tror at ME kun er psykisk, dere tar s grundig feil. Velkommen til mitt liv som ME-pasient.

Jeg er 17r, om et halvt r fyller jeg 18. Det har snart gtt et r siden jeg fikk et ark i hnden. P arket sto det "ME". For et r siden trodde jeg at det kom til g helt fint. Jeg klarte jo g p skolen 50%. Vell, jeg var naiv. Jeg trodde sykdommen ville forsvinne hvis jeg tenkte positivt nok. For hvor ofte hadde ikke jeg ftt hre at det bare var psykisk? Vell, jeg fr fortsatt hre det.

Jeg har en fortid, jeg har arr som forteller en historie. Det er ikke sjeldent leger avviser meg og sier at jeg burde g til psykolog. Forrige helg tok en lege og slo til skikkelig ved se meg i ynene og si "hva sier psykologen din til det her?". Det satt ei 17r gammel jente foran han, som var p Ahus for andre dag p rad. Symptomene var de samme. Skjelvinger i venstre side. P vei inn denne lrdags kvelden hadde jeg i tillegg begynt rulle med ynene i bilen og jeg husker ikke hele bilturen innover. Mens jeg satt der, helt alene, begynte jeg miste evnen til oppfatte ting. Skjelvingene dukket ogs opp p hyre side. Kjresten min dukket opp etter hvert, og da han prvde f hjelp, var det lite hjelp f. Til slutt kom noen, etter 10-20min. Da klarte jeg ikke pne ynene eller snakke. Dette er bare psykisk. Det er ikke noe galt med meg.

Vell, du tar s feil. Den jenta du mente var psykisk syk, er den jenta som glir igjennom samtale p samtale med psykiaterne p Ahus. Ikke fordi jeg er flink til skjule hvordan jeg har det, men fordi jeg har det fint. Jeg har det bra med meg selv. Jeg har venner og et liv. Problemet mitt er ME-diagnosen. Problemet mitt er alt ME'en gjr med meg. Du ser ei jente med en fortid med selvskading. Det er ingenting leger kan gjre for meg, annet enn gjre meg frisk fra ME'en. Dessverre er saken slik at det ikke finnes en medisin for det. Jeg m leve med anfallene, det er rett og slett en reaksjon p for mye adrenalin i kroppen.

Men ikke se p meg som psykisk syk og tro det at en eller annen hendelse har gitt meg disse anfallene. Jeg gir dere rlige svar nr dere spr meg. Jeg skjuler ingenting. Nr jeg ser en lege i ynene og sier at det ikke er psykisk, da forventer jeg bli trodd. Dere lever ikke det livet jeg lever. Dere gr ikke igjennom all den smerten det er ha ME. Jeg mter veggen oftere enn jeg vil. Jeg klarer knapt g p skolen uten kaste opp. Jeg er utslitt, men jeg kjemper likevell. Jeg prver med hver eneste lille celle i kroppen. Jeg har en kampvilje. Jeg gr snart inn i mitt tredje r med motgang. Jeg hadde et r med depresjon, og har n gtt snart et r med ME. Til neste r starter mitt tredje r. Mitt tredje r som en fighter.

Jeg gir ikke opp s lett. S og se p meg og si at det er psykisk, er som si at en med alzheimers bare er dum. De som kjenner meg vil si at jeg er sta, kanskje for sta for mitt eget beste. Det er dager jeg vil gi opp og ikke orker kjempe mer, men alle har disse dagene. Jeg lever med en sykdom som pvirker meg p alle mulige mter. Den pvirker forholdet jeg har til mennesker, til meg selv og til omgivelsene. Noen dager takler jeg knapt ta en buss eller trikk, fordi lyder skriker i ret p meg. Noen dager fr jeg lyst til g bort til mennesker og si at jeg ikke bryr meg et sekund om deres sm hverdagslige problemer, som de s gjerne skriker utover toget. Andre dager vil jeg g og klemme alle jeg kjenner og si at de inspirer meg. Jeg vil bli frisk, det er ikke noe annet jeg vil. Men hva hjelper det, nr kroppen kjemper i mot? Se meg inn i ynene og si det til meg en gang til. Si til meg at jeg er psykisk syk.

Jeg er bare 17r. Jeg bor alene, jeg gr store deler av skoleret hjemme. Jeg klarer ikke mte opp p skolen fordi jeg er sliten, men jeg prver mitt beste. Jeg tar igjen fag hjemme og jobber hardt. Jeg prver leve et normalt liv. Jeg har en sykdom som knekker kroppen min sammen, men den tar ikke viljestyrken min. S vr s snill, se meg inn i ynene en gang til. Se lenge etter, trolig vil du se at jeg faktisk brenner for bli frisk. Det finnes ikke svakhet i ynene mine. Jeg gir ikke opp. Jeg mter mange nederlag p veien, ja, men du vil aldri kunne se i ynene mine at jeg viker. Jeg vil aldri vike for ME, for ME fr ikke ta over livet mitt. Sykdommen fr ikke knekke meg, for jeg er s mye sterkere enn det.

"It should be impossible for me to get back up. But it's not. You see, I will try 100 times to get up. And if I fail 100 times, if I fail and I give up, do you think that I'm ever gonna get up? No. If I fail, i'll try again, and again, and again."

Du kjre skolesystem.


Jeg har opplevd skolesystemet p mange mter. Jeg har kranglet, grtt og slitt meg gjennom. Men, jeg er heldig. Jeg er heldig som har en mor og en far som stiller opp, str p sitt og som fr igjennom sine meninger, og fr ting gjort. Jeg er heldig som gjennom hele min oppvekst har hatt sterke foreldre.

Skolesystemet har for meg, vrt okei. Det var kjempefint, til jeg mtte utfordringer. Til jeg mtte ha hjelp, og opplevde klassemiljet som utfordrende. Jeg krevde endring hele 9.klasse, men ingenting skjedde. I starten av 10. var det nok. Etter hstferien sa vi at n bytter vi skole. Vi ble da, enkelt og greit satt p egen bakke, fikk beskjed om at vi mtte snakke med oppvekstsjefen i kommunen, og fikse byttet selv. Heldigvis for meg, har mamma tett sammarbeid med oppvekstsjefen via sin jobb, og har dermed et litt tettere forhold med personen. Rektoren p skolen ombestemte seg, og byttet ble gjort for oss. Kun fordi mamma plutselig fortalte rektoren at hun var ofte i mte med oppvekstsjefen, og det kunne vi lett fikse selv. Allerede her mtte jeg skolesystemets svarte sider. Hva hadde skjedd hvis ikke jeg hadde hatt sterke foreldre?




Skolesystemet er fryktelig vanskelig komme seg gjennom. Det er vanskelig fullfre et r. P den nye skolen mtte jeg mye forstelse. Jeg mtte lrere og elever som hjalp meg gjennom tunge perioder. Jeg hadde den verste perioden i livet mitt mens jeg gikk p den nye skolen, men de var der. Jeg var en liten drittunge. Jeg dyttet de litt vekk, jeg var redd for sttte meg for mye. Gjennom rene hadde jeg ftt en god del medfart, og det var mange sider jeg var redd for vise, men jeg hadde alltid venner der. Det var alltid venner som stttet meg. Lrerne var fantastiske, de stttet meg, de hjalp meg, og det g ut av 10ende og vite at jeg ikke bare hadde fullfrt, men at jeg faktisk hadde klart ha framfringer, jeg hadde fullfrt eksamen, jeg hadde ftt p plass det psykiske og gjort s mye mer enn det jeg noen gang hadde gjort, det lftet meg. Jeg s nok en gang en ny side av skolesystemet. En ny side, en positiv side. Det var tungt p den nye skolen, ja. Jeg slet mye der og, men det var angst. Jeg var redd. Redd for press, redd for mennsker og redd for virke unormal. I min klasse gikk det flere som slet, og jeg fant en trygghet i det. Jeg fant en trygghet i vite at det var flere som hadde det tungt. Jeg klarte konkurrere aktivt med min fantastiske ponni, ved siden av skolen. Alt var egentlig fint. Jeg hadde energi.

Jeg var sterk, og klar for videregende. Jeg var glad, smilte og kunne egentlig ikke hatt det noe srlig bedre. Sommeren hadde gtt kjempebra, og livet smilte. Jeg taklet fortiden min, arrene var glemt, og jeg var egentlig bare klar for starte et nytt liv. Klar for vre meg. Klar for g p videregende, stikke inn til Oslo, vre med kjresten min og feste der. Klar for leve det livet jeg ville. Vre fri, klar for gjre det bra p skolen. Jeg var s klar. Planene var lagt. Jeg gledet meg s sykt. Det her skulle vre ret mitt. Jeg skulle f oppleve fester p vestkanten. Jeg skulle f oppleve s mye mer det ret her.
Den frste skoledagen kom, og jeg stortrivdes. Jeg kjente ingen. Ingen visste hvem jeg var. Jeg var den lille hestejenta. Jeg fant ei venninne, og vi hang sammen. Hver dag, hver time, hvert friminutt. Frste revyfesten kom, men den ble droppet. Andre revyfesten kom, men da l hjemme med forskjlelse. Den forskjlelsen, den tok knekken p meg. Siden den dagen, har livet mitt vrt preget av sykdom. Det startet uskyldig. Jeg slet med influensaflelse, men det utviklet seg til svimmelhetsflelse, hodepinen jeg hadde slitt med i over et r, forverret seg. Jeg gikk nok en gang til fastlegen min, for 5-6 gang dette ret.




Ingenting var galt, sa han. Det hadde han sagt i 8 mneder. I 8 mneder hadde jeg ftt den samme beskjeden. "Jernmangel, spenningshodepine." Okei, tenkte jeg. Jeg reiste p ferie i hstferien, og helsa ble drligere. Jeg opplevde kraftige migreneanfall, og mandagen etter hadde vi time hos privat lege. Nok en gang var jeg heldig. Vi hadde penger til betale for privat lege. Jeg hadde foreldre som trodde p plagene mine, og ikke trodde at det bare var for slippe unna skole. Dette ble ikke bare en legetime, dette ble en MR, som mamma ogs betalte for, for at vi skulle finne ut hva det var. Denne ene MRen frte til en ny legetime dagen etter, videre ble det en ny MR, og uka ble avsluttet med sykehusinnleggelse. Jeg fikk beskjed om at det var vanlig migrene, og fikk medisiner. Greit nok, jeg brukte de, og tok vell 4 eller 5 doser den uka. jeg slet mye med migrene, og opplevde lite virkning av medisinen. Uka etter smalt det; Jeg hadde vrt stressa hele kvelden, og plutselig ble hele kroppen slapp. Det var som om hjernen koblet seg ut fra resten av kroppen. Jeg var helt klar, men jeg klarte ikke f noen beskjeder ut. Jeg hrte hva alle sa, men ynene var lukket, det kom ikke en lyd ut av munnen og jeg klarte ikke bevege en finger. Det eneste jeg klarte var grte. Det gikk fire-fem timer fr jeg klarte snakke.

Det var da utredningen startet. Det var da Ahus virkelig tok tak i meg. De forsto at det her var ikke bare en vanlig migrene. Jeg var inne p akkurat samme sykehus en uke fr. Jeg var inne i tre dager. Det var masse underskelser, blodprver og samtaler fr jeg slapp ut, nok en gang. Denne gangen hadde jeg en diagnose jeg trodde p. Det var ikke klassisk migrene, noe jeg har ment lenge. Klassisk migrene utarter seg p mange mter, men jeg fikk til slutt en annen mulig diagnose; Basilaris migrene med dem p hjernen.

Jeg trodde jeg kom til f forstelse. Jeg hadde blitt sendt inn til Ahus med ambulanse. Jeg var syk, jeg er syk. Det er ingen som vet nr jeg vil bli frisk. Jeg trenger tilrettelegging. Jeg trenger forstelse. Kjre skolesystem, hvor fr jeg det? Du kjre skolesystem, hvordan skal jeg komme meg gjennom 1.klasse? Jeg har anfall s og si daglig, Jeg kan ha anfall flere ganger daglig, og jeg reagerer p all form for stress. Kjre skolesystem, jeg trenger en endring. Se meg, som et enkeltmenneske.

Everything will be alright


N er det p tide med en liten oppdatering. Det er ingen tvil om at ting har vrt tft i det siste, og jeg var positiv nok til tro at det skulle snu seg og bli bedre, vell, som vanlig tar jeg feil.

Jeg prvde s hardt og endelig g 100% p skolen igjen, jeg prvde mitt aller beste henge med de andre, ta igjen prver og jobbe med alle fagene som de andre. Jeg grt s mange trer den uka. Jeg slet med sove, fordi jeg var s stressa. Det var enten 2 timer svn, eller 13 timer. Jeg grt meg gjennom skoleoppgaver, og satt til langt p natt. Jeg var sur, irritert og kunne ha kastet bde bker, Mac og mobil i bde gulvet og veggen flere ganger. Det tok meg nyaktig 4 dager mte p veggen igjen. Jeg flte meg i helt fantastisk form i helgen, og gledet meg til kjre p med fulle dager forrige uke, og tenkte "endelig! Endelig er jeg frisk og klar for kjre fulle dager sammen med de andre." Det gikk fire dager, ogs knakk kroppen.

Jeg har s mye hodepine, jeg er s svimmel og kvalm at alt er en pine. Jeg fr ikke inn noe informasjon, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av senga lenger. Som om ikke det var nok, har jeg hatt masse feber i helgen, og i gr var jeg hos legen. Jeg fikk beskjed om bare g 50% p skolen igjen, som er et gedigent nederlag. Denne gangen var det ikke snakk om en uke, denne gangen er det til hun sier at jeg er i form til g lenger. N styrer hun det, og det vil si at det blir 50% p meg en stund. Som om migrenen ikke er nok, har jeg ogs noe luftveisinfeksjon, s sliter med hoste og feber.

Klokken er halv fem, om 30 min skal jeg opp. Jeg har ikke sovet et sekund det siste dgnet, ikke kommer jeg til gjre det heller. Jeg vet ikke hva jeg skal gjre lenger.

"Well, I never saw it coming, i should have started running"


Men, en ting vet jeg. Uansett hvor tffe dagene blir, uansett hvor lange nettene blir, vil jeg alltid komme igjennom det. Jeg har gjort det fr, og da klarer jeg det n. Uansett hvor mye dritt verden gir meg, finnes det ingenting som kan sl meg helt ned. Jeg har lovt meg selv og alltid komme meg ut av ting, og det skal jeg klare denne gangen ogs, om det s krever 50% skole resten av 1.klasse.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------N skal jeg komme i gang med bloggingen igjen, s n vil det komme litt flere oppdateringer fra meg. Kommer hjem i 13-tiden de fleste dager n, og da er det fortsatt lyst, heldigvis! Skal se om jeg fr kjpt selvutlserkontroll til kamera snart, s jeg alt blir litt lettere.

Everything is different now


Hei!

Idag var jeg p skolen, stjerne til meg! Min kjre kom med te til meg fr jeg sto opp, og det hjalp virkelig. Noen ganger er det helt greit at Henrik str opp fr meg, selv om det alltid er veldig trist hver gang han drar.

Hadde bare matte i dag, og det var ekstremt tungt og frustrerende. Ikke fordi det vi gikk igjennom var s tungt faglig, men fordi uansett hvor mye jeg ville, samarbeidet ikke formen. Jeg hadde det kjempekoselig med verdens hyggeligste venninne, som virkelig gjr alt mye lettere! Tror ingen forstr helt hvor godt det er vite at uansett om jeg har vrt borte fra skolen en uke, mter hun meg med et stort smil, en god klem og samtalen flyter som bare det. Vi har hengt sammen siden andre dagen p vgs, og da mener jeg hver dag, hvert eneste friminutt, hver eneste time.

Men, nok sutring. Fikk bekreftelsen fra legen p Ahus, og han hadde skrevet en flott bekreftelse p mine problemer, og jenner det blir helt greit levere den p skolen. Lrerene har hatt veldig god forstelse for det, s satser p at jeg klarer fullfre 1.klasse p et r, og ikke m ta det p to. Eller, for endre p det, jeg skal klare frste p et r.

Q: Hva skal dere gjre resten av kvelden? :)

Jeg er stolt.


Jeg er stolt. For frste gang siden hstferien har jeg klart vre p skolen en hel dag. For dere hres det kanskje helt tpelig ut, men for meg er det en stor seier. Jeg har slitt mye med at jeg har vrt syk, bde psykisk og fysisk. Det har krevd mye krefter, og det har vrt mye mer fristende og bare vre hjemme. Det fltes bedre og ikke presse meg eller trigge.

Men, for frste gang p akkurat en mned har jeg fullfrt min fulle dag. Jeg droppet framfringen i dag, men det var fordi jeg ogs ville at hun jeg hadde kommet p gruppe med, skulle f et bedre utgangspunkt. Hun ble flyttet sammen med en annen gruppe, og jeg fikk jobbe med noe annet. Jeg ville ikke slite meg ut med framfring, og ha drlig samvittighet i samme slengen, fordi jeg ikke presterte optimalt.

Det her er en s stor seier for meg. Jeg er utslitt, men jeg klarte det. Det hres helt dumt ut, men jeg klarte det. Jeg kom p skolen, jeg var selvsikker og jeg klarte konsentrere meg de timene jeg var der. Jeg gikk 13, da var jeg ferdig med det jeg skulle gjre og fikk g.

I morgen er det fagdag i norsk, s jeg regner med at jeg skal slappe av og samle opp litt energi, fr jeg setter meg ned og forbereder meg masse til det. Et par mailer er sendt, s fler meg egentlig ganske avslappet og fornyd.

Et litt rotete innlegg, men trengte bare legge ut litt tanker. Jeg er s fornyd med meg selv, noe jeg ikke har vrt p kjempelenge!

Jeg gikk med skjrt (med strmpebuske selvflgelig, er jo kaldt...), noe som er en utfordring for meg med tanke p arr, men tenkte ikke noe over det og reagerte ikke p blikk. Det var en s deilig og avslappende flelse. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er en del av meg jeg gjemmer mye av, og det er deilig kunne slippe den litt og kjenne at jeg er komfortabel med det.

Jeg har blitt testet s mye det siste ret, og alikevell har jeg kommet meg igjennom det p en eller annen mte. Fra mobbing, skolebytte, suicidale tanker og selvskading, til en jente som trives med livet, sluttet med selvskading og med en bedre sosialt liv. Fra en jente som knapt orker reise seg, uten forklaring, til ei som har forklaring p det, og som orker pushe seg.

Tusen takk for at jeg fr g igjennom alt, og bli sterkere.

Hvis det er noen som leser bloggen, som gr igjennom noe, jeg er her. Send meg en mld, eller kontakt meg p mail, veronicabjortomt@live.no. Jeg svarer, og vil hjelpe.

Noen ord m bare skrives ned


Dette er et oppgjr med tankene mine. Et oppgjr med fortiden min. Dette er et oppgjr med alle som har brutt meg ned. Dette er en hyllest til de som har stttet meg, og ftt meg p rett spor igjen. Dette er ord rett fra hjertet.


Jeg kan ikke beskrive hvor dd jeg fler meg. Hver kroppsdel nekter bevege seg, og bare tanken p alle skoleoppgavene jeg har, gir meg lyst til kaste alt i veggen. Hvordan skal jeg forklare den flelsen jeg sitter med n? Den flelsen av maktlshet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker det her. Hvor lenge jeg orker denne maktlsheten og all frustrasjonen. "Hva er galt med deg?" Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva som feiler meg, annet enn at jeg har dem i hjernen. That's all I know. Det er ikke kreft eller svulst, da det ikke finnes noe srlig massetetthet. Rikshospitalet vil flge med p utviklingen, men det er ikke noe mer f gjort.

Nr kjente jeg denne maktlsheten sist? Jo, for nesten nyaktig et r siden. Great, livet mitt kan ikke vre bra et r en gang. I fjor var det mobbing og skolebytte, i r er det hjernen. Hvorfor ikke gjre det ordentlig for en andre gang... I 2009 var det kyssesyken som utviklet seg til ITP, og vips s l 7 r gamle Veronica p Rikshospitalet med altfor f blodplater i kroppen, og beskjed om vre utrolig forsiktig med alt.

Jeg er s lei av motgang. Jeg kommer meg ut av et lite hull, og vips s var det ned i det neste. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for fortjene det her. Jeg vet ikke hva jeg har gjort som gjr at alt gr i mot meg. Denne s godt kjente makteslsheten. Alle de svarte veggene i det jeg for hundrede gang mter p veggen. Alle de kjente tankene om at jeg ikke er bra nok, ikke pen nok, og hvert fall ikke fin nok.


Hva gjr man nr nettene blir lange? Nr du er s sliten, men kroppen ikke vil sove? Jeg vet ikke, jeg husker ikke. Fr sov jeg 3 timer hver natt, med flaks. Jeg dgnet ofte, og flte at alt var svart.

Fortid, du kjre fortid. Du innhenter meg hele tiden. Hvorfor kan jeg ikke f litt fred? Hvorfor kan jeg ikke f litt fred fra alle de gamle minnene? De minste ting fr minnene til strmme p, og makteslsheten til stige. Fortiden min, det frer ikke noe godt med at du kommer tilbake hele tiden. Det fles ut som om jeg kjemper gamle kamper om og om igjen. For dette er den Veronicaen jeg prver glemme. Den delen av meg jeg helst vil fortrenge. Jeg vil aldri kunne glemme fortiden min, den er merket p kroppen min for alltid. Du kjre, mrke fortid. Kan du forsvinne, s jeg slipper hre p deg?

Hvem skulle tro at lille Veronica skulle knekke? Jenta som fikk det hun nsket seg, hun som fikk satse p det hun elsket mest, og hun som alltid fikk gode karakterer. Vell, hun knakk. Jenta som bare fikk 5 og 6, klarte ikke mer. Jenta som hadde prvd s godt hun kunne leve opp til alle forventninger, ble redd. Jeg ble redd for alt. Karakterer, press, mennesker og meg selv. Mine dypeste tanker kom fram, og jeg sa hadet til alt det kjente. Matinntaket ble drligere og drligere, og jeg trente mer og mer. For gjre en lang historie kort, jeg smalt i veggen. Det sa pang, og jeg klarte ingenting. Hele siste halvret av 2013 var et helvete for meg. Jeg kuttet kontakt med s og si alle der jeg bor, fordi jeg ikke visste hvem som var mine ekte venner. De jeg trodde var venner, snudde seg mot meg. Hva betyr gamle vennskap, nr jeg byttet skole og opplevde bli alene? Hva betyr alt som ble sagt, nr det bare var drpen? Da jeg var klar til d, tenkte jeg ikke p hva som ble sagt. Det er lagt bak meg, det er ikke det som plaget meg lenger. Det var det konstante mrke, den konstante utslittheten og stemmen som sa "du fortjener d". Stemmene i hodet mitt som fortalte meg hvorfor. Hvor mange ganger jeg har nsket d, aner jeg ikke, men jeg har prvd. Det er trist innrmme det, men det er sannheten.

Trene renner. Det vil de fortsette gjre. Arrene er der for alltid, samme med alle srene i sjelen. Tiden leger ikke sr, tiden fr de til gro, men de vil aldri forsvinne helt. Arrene m jeg godta, jeg m godta at jeg alltid vil ha en del av meg som viser at jeg har hatt det tft. Jeg m godta at en periode i livet mitt var tff.


Men, alt blir bedre. Tusen takk, kjre fortid. Tusen takk for at du lrte meg snakke. Du lrte meg st opp for meg selv, og kjempe for mine meninger. Du lrte meg vokse, p s mange mter. Jeg har lrt meg sette pris p alle de gledesyeblikkene jeg fr oppleve. For, hvert lille yeblikk med glede er dyrebart. Vrt lille glimt av hp. Hvert lille smil jeg fr, hver lille klem jeg fr, betyr s mye mer enn noen vil kunne forst. "Hei, hvordan gr det med deg?" lyser opp hele dagen min. Noe s enkelt som det. Tusen takk, kjre fortid. Du lrte meg elske igjen, p en mye dypere mte enn jeg noen gang hadde trodd var mulig.

Tusen takk, kjre fortid. Du har gjort meg til en fighter. Du har gjort meg til en person som ikke gir opp. Jeg er s takknemlig for alt du har lrt meg, for jeg vet at jeg vil kunne ta med meg alt videre i livet. For, etter dette ret, har jeg lrt s mye om meg selv. Jeg har ftt en mye strre selvinnsikt, jeg har blitt tffere og mer trygg p meg selv i forskjellige situasjoner. Det gikk fra knapt g ut av huset, til vente p kjresten min p skolen hans. For meg, var det skummelt. Jeg har blitt dmt for alt jeg gjr, n sitter jeg p vestkanten av Oslo, og fler meg avslappet. En situasjon jeg aldri ville ha taklet fr. Tusen takk, fortiden min. Du har gjort meg til et nytt menneske.

Jeg er ikke fortapt lenger. Jeg har bare tatt en lenger vei. Jeg har latt fortiden innhente meg, for at jeg skal f se hvor langt jeg har kommet. Jeg har ftt et nytt dykk ned i min fortid ,og innsett hvor langt jeg har gtt. Hvor mye jeg har kjempet. Jeg skal ikke la meg knekke. Jeg skal ikke la et lite dem i hjernen delegge all framdriften min. Jeg skal ikke la et helseNorge som ikke hrer p meg, knekke meg. Jeg skal ikke la gamle flelser komme til delegge. Jeg er sterk. Jeg er en fighter.

"Give me scars, give me pain. Then they will say to me, there goes a fighter."


Tusen takk til alle de fantastiske menneskene som fikk meg opp igjen. Mine foreldre, min psykolog p BUP, mine psykologer via MOT, min fantastiske kjreste og veninner. Dere er de beste.


Let's start with forever


25.02.2009-22.08.2014

Min fantastiske ponni. I 5,5 r var vi et team. I 5,5 r bygde vi oss opp sammen. Du var 6 r, jeg var 9, begge to like urutinerte og smlig redde. Jeg redd for falle av, du var redd for menn. Reisen vr var fantastisk, og vi opplevde s utrolig mye. "Veronica Bjrtomt og Interna 2". Jeg skulle nske jeg fortsatt kunne hre det p konkurransebaner, forstatt lese det p startlister og fortsatt se oss hyt oppe p resultatlistene mens vi gjorde det vi elsket over alt, nemlig feltritt.

Sesongen 2013 var sesongen vr. Vi gikk tilbake til feltritt, og la sjela vr i det. Inn p satsningsgruppa i feltritt, p treninger med landslaget, og ut i terrenget og vise alle sammen. Det var ingen tvil, her hrte vi hjemme. I lpet av en sesong klatret vi fra vre urutinerte, til starte stevne i Sverige, med ekstremt vanskelig bane som vi fullfrte feilfritt uten blunke, NM-debut med en fantastisk 4.plass, flere seiere p NM-niv og vinner av Free Jump Cup 2013, en cup som gikk over hele sesongen. Vi slo alle, og vant overlegent. Jeg har aldri vrt stoltere. Min fantastiske lille ponni, som jeg selv hadde lrt s utrolig mye, var blant Norges beste feltrittsponnier!

2014 var dessverre en elendig sesong. Slutten av 2013 var preget av skader og sykdom hos meg, og vi fikk ikke en optimal forberedelse. Alikevell gjorde du jobben din, og du var flink. S fikk du lsning, mens du gjorde ditt aller beste. Da du var i gang igjen, fikk jeg kneproblemer. I starten av august sa vi stopp, og la deg ut tilsalgs. Du skulle uansett selges i r, og nr kroppen ikke funker hos meg, ville jeg selge deg og la deg f et bedre hjem, der du kunne bli brukt som du alltid elsker.

Vi fikk respons med en gang, fra Sverige. Det var godt vite at noen ville ha deg, men vondt vite at det var svensker. Vi holdt jevn kontakt med dem, og etter tre uker kom de og prvde deg. Det var full match, og dagen etter var avtalen klar. Min elskede ponni skulle bli svensk. 21.august sa jeg hade, jeg klarte ikke vre der mens du dro. Jeg sa hade i ro og fred, sammen med min kjre. Jeg satt p ryggen din for siste gang, og bare strk deg p halsen. Fortalte deg hvor mye du har hjulpet meg og hvor mye du betydde for meg. Jeg l p ryggen din, og la armene rundt den vakre, sterke halsen din mens trene mine trillet.

Du var drmmeponnien min, du var en once in a lifetime. Du var den ponnien man bare fr oppleve en gang. Jeg kan ikke beskrive hvor mye du betyr for meg, fordi ingen vil forst. Det er umulig forklare hva en ponni kan gjre, hva et dyr kan gjre generelt. Du fikk meg gjennom alle tunge stunder, og nr ting var tunge i livet mitt, gikk jeg til deg, og du presterte under meg. Dag ut og dag inn, du viste meg hvorfor jeg gjorde det her. Du viste meg dag ut og dag inn hvor mye du ville det her.



Jeg har vrt frustrert p deg. Vi har hatt drlige treninger og drlige dager. Vi har hatt drlige stevner der jeg har vrt sikker p at hele sesongen var over. Men, i alle de tunge stundene har det vrt hp. Du har alltid vrt positiv, uansett. Jeg har hele tiden mtte endre ridestil, og du har hele tiden utviklet deg. Den ponnien jeg fikk for 5 r siden, kunne aldri sammenlignes med den ponnien jeg solgte. Du var s sikker p slutten. Jeg husker s godt stevnet i Karlstad i fjor. Vi reiste til det store utland, og visste ikke hva som mtte oss. Klart, jeg hadde hrt rykter om at Sverige var tffere, men s tft hadde jeg aldri i min villeste fantasti forestilt meg. Vi hadde hatt en god sesong, men mte lange, gedigne oxere, og en terrengbane som skremtet vettet ut av meg og hun jeg red med, hadde jeg aldri trodd vi skulle klare. Jeg husker jeg gikk den terrengbanen frste gang, og flte jeg s p vegger. Hindrene fltes s store ut i forhold til lille Norge. Hvert hinder var skummelt. Hvert hinder var en ny, stor utfordring for oss. Jeg var nervs, for si det mildt. Men, etter at vi karret oss over de tre frste hindrene, lsnet det. Du ble ddssikker p det du skulle gjre. Alle de vanskelige hindrene ble lette. Jeg flte meg s sikker, og du var s trygg og god. Vi seilte i ml feilfrie! Jeg ble s glad, verdens fineste ponni.

Det har vrt ganger jeg har grtt av glede, fordi du har vrt s fantastisk. Vi har galoppert alene p tur, i bare grima. jeg har flt meg fullstendig trygg, og bare latt tankene forsvinne. Det kjenne de fantastiske musklene dine, det er verdens beste flelse. De gangene du stakk avgrde med meg i terrenget, fordi du var s glad. Det kjenne hver eneste lille nerve i kroppen din, kjenne hvor mye du vil det.

Husker p andre stevnet i r, jeg var livredd for en smal trommelting. Det var det eneste hinderet jeg trodde kunne skape problemer. Sammen med landslagstreneren la jeg en god plan, og den flelsen jeg red med var god. Jeg siktet meg inn, akkurat som jeg skulle, og det sa klikk. Du fulgte meg, og vi fly over den som ingen problemer. Du viste nok en gang at nr det virkelig gjelder, da presterer du.

Min kjre, nydelige ponni. Du lrte meg at det er okei feile. Du lrte meg at ingen er perfekte. Du lrte meg hvor mye litt innsats kan gjre. Du forbedret deg s mye mens du var hos meg. Jeg forbedret meg enda mer. Tusen takk for de 5 mest fantastiske rene i mitt liv.


N er du svensk, og allerede gjr du en fantastisk jobb med din nye rytter! Du har et hjerte av gull, min kjre ponni.




Hva skal jeg gjre?


Hei!
I dag dro jeg p skolen, og ble bare mer og mer singel etter hvert som minuttene gikk. Presset meg gjennom naturfagsprven, som jeg fikk utrolig nok 4- p. Jeg er utrolig fornyd med det, med tanke p hvilke form jeg var, og er i! Dro ned p legesenteret og tok nok en gang flere blodprver, for sjekke hva problemet er... Skal pakke litt n, og i mrg drar jeg til fantastiske Troms!

A dog is the only thing on earth



that loves you more than he loves himself.

Les mer i arkivet Mars 2016 November 2015 Desember 2014


Hei! Jeg er ei 16 r gammel jente fra Hurdal. Blogger for det meste om hverdagen, kampen mot ME og en mulig basilaris migrene.

For kontakt:
veronicabjortomt@live.no







hits